INNHOLD

Trygve Mathiesens selvbiografi

INNLEDNING: "FRA HARDCORE TIL A-HA"
- en uredelig og egoman minnebok

En kort, generell kommentar om boken, om hvorfor jeg føler meg misbrukt og forvrengt av Mathiesen og forsøkt tatt til inntekt for et useriøst bokprosjekt.

Jeg kunne ha levert en kritikk av samtlige av bokens kapitler, men det er begrenset hvor mye tid jeg er villig til å bruke på boken. Så i stedet har jeg heller valgt å gå grundig til verks på følgende to punkter:

1. HVORFOR DE FLESTE NORSKE HARDCORE-MUSIKERE NEKTET Å SAMARBEIDE MED TRYGVE MATHIESEN OM "FRA HARDCORE TIL A-HA"

Hva Mathiesen og Vega Forlag har "glemt" å opplyse sine potensielle lesere om, og hvorfor det er store og påtakelige hull i Mathiesens framstilling. 

2. TØV OM "SAMMEN FOR LIVET"/FORENTE ARTISTER

En sannferdig framstilling av "Sammen for livet". En historie hentet fra virkelighetens midte, ikke fra sidelinjens sekundærkilder og Mathiesens frie fantasi.

For meg er dette et kjedsommelig pliktløp. Jeg må ta til motmæle mot påstander som jeg skulle ønske ikke var framsatt i offentighet, slik at de bare kunne blitt forbigått i stillhet.

Derav bloggens tittel: MYGGEN I TELTET. Dvs. noe helt ubetydelig, men som det virker umulig å bli kvitt. Når man trodde man var kvitt den og legger seg til for å sove igjen, da kommer det lille kreket summende. Jeg vurderte også PARENTESEN og FOTNOTEN som alternative navn. 

Analogien oppsummerer rimelig godt mitt syn på Trygve Mathiesen.

Og nei, det er fullstendig uaktuelt for meg å inngå i noen som helst form for debatt med Trygve Mathiesen, verken her eller andre steder. Å diskutere med sjarlataner og juksemakere har jeg sluttet med for mange år siden. 1 1/2 dag med MYGGEN I TELTET får jaggu meg holde, takk.

Morten Jørgensen
09.11.2011
.

"FRA HARDCORE TIL A-HA" - en uredelig og egoman minnebok

Siden forrige uke har +925 personer på Facebook delt linken til Bernt Erik Pedersens totale avkledning av Trygve Mathiesens nyutkomne bok "Fra hardcore til A-ha. Norsk postpunk 1980-85" (Vega Forlag, 2011) i Dagsavisen. Jeg har hittil ikke vært en av dem, til tross for at min umiddelbare reaksjon på Pedersens anmeldelse var at jeg nikket gjenkjennende: "Ja, dette er den Trygve Mathiesen mange av oss kjenner." Mathiesens agenda, noe Pedersen så grundig påviser, er og har alltid vært: Trygve Mathiesen. I Dagens Næringsliv har redaktør av Vinduet Audun Winger som kjent også sluttet seg til kritikerne. Cecilie Asker kaller boken "kaotisk" i Aftenposten.

INNLEDNING

Undertegnede er i Trygve Mathiesens "Fra hardcore til A-ha" oppført i indeksen 9 ganger, jeg er sitert og fortolket på til sammen 11 sider. Til sammenligning er jeg f.eks. sitert/nevnt én gang mer enn Michael Krohn (Kjøtt, Raga Rockers) og fire ganger mer enn Beranek ("Dra til hælvete", Hallo i luken, Løvebakken). 

Jeg er så vidt jeg kan se cirka den parogtjuende mest siterte - ikke medregnet Mathiesen og vennekretsen hans - i en bok med en indeks som teller over 400 navn, hvorav cirka halvparten er enkeltpersoner, halvparten band. Mitt gamle band Lumbago er i tillegg nevnt tre ganger. Det gjør meg i boksammenheng til en ikke ubetydelig kilde, og jeg tillater meg å hevde at jeg således ikke er helt uviktig for bokens framstilling, herunder dens sannferdighet. Dessuten er jeg såpass hissig sitert i to av kapitlene i boken (porno, Norge for Afrika) at man kan si at deler av Mathiesens framstilling er basert på det han påstår at jeg skal ha sagt eller ment eller gjort.

Men jeg slår i hvert fall "konsertgjengerne" som er avbildet og sitert. Her snakker vi primært om Mathiesens private venner, perifere personer i miljøet som stort sett er sitert med andre ord enn Mathiesen når Mathiesen synes det blir for drøyt å sitere seg selv. De har hengt på Facebook-veggen til Mathiesen siden Mathiesens Facebook-morgen. 

"Fra hardcore til A-ha" er ikke et historieverk. Mathiesen som "historiker" er blottet for metode, blottet for objektivitet, blottet for analytisk konsistens. Boken er en slags selvbiografi, en minnebok.

Boken vekker derfor glede blant enkelte 40-50-åringer som var unge og pønkete i 1980-85. For dem er Mathiesens bok et gjensyn med ungdomstiden, en bekreftelse på datidens og ikke minst deres egen historiske betydning, enten de var musikanter eller publikum. Her har Mathiesen fordelen av å være først ute. Men disse menneskene foretar en sammenblanding: De klarer ikke å skille mellom egen mimring og de kravene som må stilles til en bok som pretenderer å være en historiebok. De blåser i Trygve Mathiesens juksing og triksing, hans monomane agenda og Mathiesens manglende evne til analyse. De stirrer blindt på de mange flotte bildene* og mimrer og mimrer.

Ikke minst Mathiesens musikantvenner, som nå kan vise barnebarna en bok der kriteriet for å bli erklært banebrytende eller innflytelsesrik, er at man er kompis eller meningsfelle med Mathiesen. De styrter til i kameraderiets ånd for å forsvare boken som gjør dem "legendariske". Ubetydelighetene kappes om å forsvare Mathiesens framstilling.

La meg til slutt minne om at jeg har skrevet romanen "Sennepslegionen", som handler om årene 1979-1984. Den har helt siden den kom ut i 1987, vært utropt til "Den store norske rock'n'roll-romanen". La meg, siden jeg er en skamløs trønder, tillate meg å si at ikke bare var jeg der i 1980-85, men jeg tør hevde at jeg har spisskompetanse på perioden. I kapittel 13, side 167-168 står det:

 

Mathiesen hevder i sin bok at en rekke framtredende postpunk-intellektuelle, ikke minst ham selv,  førte punken opp på et høyere kunstnerisk nivå. Jeg-personen TTs framstilling i "Sennepslegionen" er en noe annen: Han betrakter disse selverklærte banebryterne som motehøns. "Punken er død", erklærte Mathiesen dramatisk med sin nye svarte pannelugg i 1982, og sannelig har han ikke 30 år etter skrevet en hel bok for å få resten av Norge til å tro på sin versjon, der han ikke bare skriver om et kapittel i musikkhistorien, men han forfalsker sin egen historie også.

Og bare undertegnede har visst før nå i dette øyeblikk at jeg lot være å skrive to navn inn i teksten over. Begge forsvant i kladden**. Det ene navnet var Trygve Mathiesens.

SITATJUKS

 

Her tar Mathiesen meg til inntekt for sin forrige bok "Tre grep og sannheten". Jeg har aldri blitt intervjuet av Trygve Mathiesen om "Tre grep og sannheten", og jeg vil på ingen måte bli tatt til inntekt for Mathiesens agenda i verken den eller "Fra hardcore til A-ha", selv om Mathiesens agenda var mindre åpenlys i "Tre grep og sannheten".

Hvor er dette hentet fra? Jo, det er hentet fra nettstedet underskog.no, men det er ifølge Underskogs regler ikke lov å sitere derfra utenfor "Skogen", nettopp for å unngå misbruk. Poster på Underskog regnes som private samtaler; folk skal ikke måtte behøve å sitte og fintenke på formuleringene sine når de skriver der. Så langt er altså Mathiesen villig til å gå for å skjønnmale seg selv, fordi han vet at helvete må fryse til før jeg stiller meg bak prosjektet hans.

Forholdet er rapportert til Underskog, og jeg håper han blir tuppet ut. Jeg vet ikke*** om noen av sitatene som andre er tillagt, også stammer fra Underskog. Mathiesen gir jo skinn av at så å si samtlige sitater er hentet fra intervjuer han har foretatt****, men Mathiesen rapper jo Facebook-bilder uten tillatelse, så hvem vet? 

FEMINISME OG PORNO

Her er jeg korrekt gjengitt, men Trygve Mathiesen tar meg til inntekt for sin antifeministiske agenda. Det kommer ikke fram at undertegnede er tilhenger av feminismen, men er, som det korrekt framgår av boken, motstander av puritanismen.

Det kommer heller ikke fram at min argumentasjon i debatten med Unni Rustad (Kvinnefronten) var trykke- og ytringsfriheten, og at showstopperen fra min side kom da jeg spurte Rustad om hun ville forby forfatterne Henry Miller, Charles Bukowski og Anaïs Nin, for henholdsvis historien om den prostituerte og gulroten, damen med tigeren, og bakstikket under en offentlig hengning. Det kom aldri noe svar.

Mathiesen kunne også spart seg adjektivet "flammende" når han omtaler min pornografiartikkel i Banzai, som om jeg var en politisk agitator. Tvert imot, både artikkelen og debattmøtet med Unni Rustad ble av Banzai-gjengen betraktet som et morsomt stunt. Vi hadde det rett og slett lidla moro, og edrue og nyktre var vi heller ikke alltid, aller minst jeg. Party!

Men så var da ikke Mathiesen til stede. Ikke der heller. 

SAKSOPPLYSNING: MITT POLITISKE STÅSTED

Trygve Mathiesen etterlater seg et inntrykk av at jeg sokner til det politiske venstre, særlig i kapitlet om "Sammen for livet". Det motsatte er tilfelle. Jeg er motstander av venstresiden.

Da jeg var 15 år, ble jeg medlem av SUF (m-l). Da jeg var 19 år, ble jeg ekskludert av ml-bevegelsen for "partifiendtlig virksomhet". Det hele endte med at ml-bevegelsens advarsel mot meg, "Morten Jørgensen er et råttent egg. Ingen medlemmer av ml-bevegelsen bør ha noe med ham å gjøre." (Se side 51), havnet i Norsk Dusteforbund i Dagbladet. Som jeg har fortalt offentlig ved flere anledninger***: Jeg ble utsatt for drapstrusler, telefontrusler og vold fra medlemmer av ml-bevegelsen etter eksklusjonen.

Jeg meldte meg deretter inn i SV. Der ble jeg til 1978. Men i 78-79, mye godt påskyndet av mitt besøk til Nord-Korea i 1977, fulgte mitt totaloppgjør med marxismen, kommunismen og sosialismen, inkludert SV. Ikke bare det, men jeg har siden definert meg som antisosialist, antikommunist og antimarxist, dvs. i +30 år. For enhver som følger med litt på det jeg har skrevet på sosiale medier de siste tre årene, vet at jeg svært ofte kritiserer venstresiden.

Jeg tilhører i dag det som kalles det politiske sentrum. Saken er den at jeg er akkurat i ferd med å melde meg ut av Miljøpartiet De Grønne, som jeg har vært medlem av i nesten to år, fordi jeg i 2010 hadde et sabbatsår og ville bidra til å få MDG inn i Oslo bystyre. Det gikk, så da vender jeg igjen tilbake til min frie, partiløse stilling som forfatter.

Imidlertid er jeg ingen partimann, så jeg ser ikke bort fra at jeg vil stemme Piratpartiet ved neste korsvei, dersom det norske partiet klarer å stable seg på beina. Jeg ser behov for begge de to blokknøytrale partiene i dagens verden, ikke minst i Norge. 

Ved kommunevalget 2011 stemte jeg MDG, og jeg stemte Venstre til bydelsutvalget i Bydel 4. Jeg støtter verken venstre- eller høyresiden i politikken, jeg betrakter høyre/venstre-skalaen i politikken som foreldet, og en rekke MDG-medlemmer kan bekrefte at jeg i den interne debatten i MDG har gått inn for at MDG skal være et blokknøytralt sentrumsparti. Ja, jeg ville personlig helst sett MDG i dagens nye blå-grønne byråd i Oslo, forutsatt at MDG hadde fått miljøbyråden. Jeg har ikke stemt på venstresiden (AP, SV eller Rødt) siden 70-tallet. 

Jeg ble altså kommunist/marxist da jeg var tenåring. Det var snakk om et ungdomsopprør (se side 245). Hadde ikke mine onkler og ikke minst min stefar soknet til høyrefløyen, sistnevnte nokså langt der ute, kunne jeg like gjerne endt et annet sted, men i 1979 hadde jeg altså forlatt venstrefløyen i ethvert henseende.

Men siden alle Mathiesens motstandere er "(kultur)marxister", prøver han også å stemple meg som det, over 30 år etter at jeg brøt fullstendig med marxismen og alle beslektede ismer.

ANDRES REAKSJONER

Den siste uka har en rekke personer som figurerer i "Fra hardcore til A-ha" ringt meg, sendt meg mailer og Fb-meldinger eller bedt meg stikke innom. De forteller unisont at de enten selv føler seg misbrukt, feilsitert, mistolket, brukt, utnyttet av Mathiesen i boken, eller at de kjenner noen som er blitt det. Mathiesen har som sagt bl.a. brukt private Facebook-bilder uten å spørre om tillatelse, han oppgir private telefonsamtaler som "intervjuer", han "redigerer" det folk har sagt for å få dem til å passe med sin agenda, siterer eller nevner seg selv 20 ganger og sine egne band til sammen 22 ganger og setter inn bestillingsverk-sitater fra sine venner "konsertgjengerne" når det kniper.

At mange av de som har kontaktet meg har oppfordret meg innstendig til å ta bladet fra munnen, er den viktigste enkeltgrunnen til at jeg i det hele tatt velger å omtale Mathiesens bok. 

KONKLUSJON

For all framtid anser jeg alt som Trygve Mathiesen måtte finne på å skrive eller si om meg, om hva jeg skal ha ment, sagt eller gjort, som døde og maktesløse påstander. Dersom det skulle finnes et forlag som drømmer om å bli stemplet som useriøst og følgelig er klar for et bind 3 av Trygve Mathiesens selvbiografi, der f.eks. min roman "Sennepslegionen" (1987) eller mitt band Morten Jørgensen og Spekkhoggerne (1989-91) kanskje kan påtenkes omtalt, gjør jeg på forhånd oppmerksom på at jeg verken ønsker meg omtalt av Trygve Mathiesen i en slik bok, og at jeg ikke under noen omstendigheter kommer til å bidra eller samarbeide med Mathiesen om noe som helst. Jeg kan garantere enhver eventuell utgiver om at jeg ingenlunde kommer til å bli den eneste som inntar en slik holdning.

Hadde Trygve Mathiesen gitt "Fra hardcore til A-ha" undertittelen "minnebok" eller "debattbok", skulle jeg ikke sagt noe. Enhver har rett til å ytre seg, alle har rett til å mene eller minnes det de vil. Men boken er utrolig nok utgitt med støtte fra STATENS KUNSTNERSTIPEND, FRITT ORD og NORSK FAGLITTERÆR FORFATTERFORENING. Det er oppsiktsvekkende. De kravene som normalt stilles til en fagbok, er overhodet ikke ivaretatt. En seriøs fagbokforfatter stjeler ikke bilder på Facebook eller framstiller private telefonsamtaler som "intervjuer"****. Noen har sovet i timen.

Å framstille en subjektiv minnebok som en fagbok er selvsagt et smart taktisk trekk fra Mathiesen og Vega Forlag for å finansiere boken. At de gir skinn av at "Fra hardcore til A-ha" er en historiebok, med indeks og kildegjengivelser, er også et snedig kommersielt trekk: For hvem andre enn Trygve Mathiesen og vennene hans ville vært interessert i å lese en slik bok*, bortsett fra de opptil flere ubetydelige artistene som Historien ellers ville ha glemt eller redusert til fotnoter, men som har akseptert Mathiesens prosjekt og som Mathiesen til gjengjeld høytidelig utnevner til kultfigurer i boken for å få agenda-regnestykket sitt til å gå opp? 

Vega Forlag

Med alle uetterrettelighetene, unøyaktighetene og den lemfeldige omgangen med kilder og kildemateriale som er påvist av atskillig flere enn meg, er det grunn til å minne om et klassisk spørsmål i norsk forlagsliv. Det rettes hermed til Vega Forlag og lyder: "Hvor var forlaget?" Hvem kan heretter tilkjenne Vega den minste troverdighet neste gang forlaget utgir noe som pretenderer å være en historiebok, enn si en sann historie?

     * Ja, det er ingen grunn til å legge skjul på at billedmaterialet er flott, men bildene er det jo ikke Mathiesen som har tatt? Det er teksten som gjør boken til et makkverk som "historiebok" betraktet.
    ** Grunnen til at jeg strøk navnet, var at jeg anså Mathiesen som for lite kjent. Det ville vært helt unaturlig at "Sennepslegionen"s jeg-person TT skulle nevne Mathiesen. Ja, så sentral var han ...
  *** Se INNHOLD og Om denne bloggen i høyre marg.
**** Så å si samtlige sitater mangler kildehenvisning og er følgelig umulig å sjekke.

1. HVORFOR DE FLESTE NORSKE HARDCORE-MUSIKERE NEKTET Å SAMARBEIDE MED TRYGVE MATHIESEN OM "FRA HARDCORE TIL A-HA"

EN KOMMENTAR TIL OMTALEN AV NORSK HARDCORE
I TRYGVE MATHIESENS SELVBIOGRAFI "FRA HARDCORE TIL A-HA"

Trygve Mathiesen var utvilsomt en framtredende skikkelse i norsk 79-punk (i 1979-80).  Kjent som musikant ble han først etter 1980-81*, men Mathiesens fanziner hadde stor innflytelse på miljøet. Mathiesen var også mannen som ledet sabotasjen av Ramones-konserten i Chateau Neuf i 1980, noe som førte til at Ramones avbrøt konserten. Begrunnelsen var paradoksalt nok - ut fra Mathiesens nåværende høyreradikale politiske posisjon - at Ramones ble påstått å være både "høyrevridde" og "Reagan-supportere". Det nærmeste Mathiesen kom berømmelsen han alltid har drømt om på dette tidspunktet, var at han var roadie (sjauer) for mitt daværende band Lumbago, en jobb han fikk sparken fra etter å ha fremmet et lønnskrav som ville gitt ham høyere hyre enn bandmedlemmene.

Deretter ble han, sitt flittige konsertgjengeri og YM-stammen til tross, en perifer skikkelse i norsk punkrock med sine artrock-prosjekter LIK og NEKROPOLIS. YM-stammen hadde ikke akkurat et pønk- eller hardcore-publikum, og i ettertid kan ingen akkurat påstå at bandet nyter stor retro-popularitet eller -status, hvis YouTube kan sies å være dagens målestokk. Eller for å sitere en av de som faktisk var en sentral aktør i perioden 1980-85, nemlig min forfatterkollega Sverre Knudsen (The Aller Værste!, Løver og Tigre), som på sin Facebook-vegg kommenterte i forbindelse med utgivelsen av "Fra hardcore til A-ha" påstanden om at Mathiesen var en "sentral aktør", ja noen hadde sågar kalt ham Norges svar på Joe Strummer (The Clash): "Sentral aktør? Sentrale band? Joe Strummer? Hallo?"

Hardcore-pionerer: Kafka Prosess

Mathiesens perifere posisjon viser seg ikke minst i "The harder they come" (side 36-82), kapitlet om norsk hardcore-punk. Hadde Mathiesen vært en sentral aktør, ville han ha fått med seg de viktige historiske poengene, ettersom norsk hardcore la bak seg sin første, spede fase, da den også inneholdt et betydelig artrock-innslag, ikke minst blant Mathiesens venner. La meg ta ett eksempel på hva han ikke har fått med seg: 

Børre Løvik (Bannlyst, So Much Hate, Stengte Dører) er udiskutabelt norsk hardcores mest innflytelsesrike musiker. Ok, Anders Eide (Svart Framtid) er sitert om Børre. Men det står ikke at Børre (RIP) alene forandret norsk hardcore sine paradoksale Jimi Hendrix-licks. Hardcore er nemlig langt mer krevende å spille enn 79-pønkens berømmelige tre grep. Børre var den første som mestret teknikken. Ja, det finnes til og med de som påstår at Børre må med på listen over innflytelsesrike europeiske hardcore-gitarister.

Børre Løvik og Gunnar Nuven i So Much Hate

Norsk hardcore kulminerte med de fire bandene Kafka Prosess (1985-87), Stengte Dører (1985-92) (som trakk fullt hus i Levanger i 1988), So Much Hate (som sprang ut av pionerene Svart Framtid og Bannlyst) (1986-1996) og Life... But how to live it? (1988-1994). Disse fire bandene reiste altså Europa rundt til fulle hus og stormende jubel. Vi snakker ikke en plateselskap- eller kulturstøttefinansiert "mini-turne", som det gjerne heter i våre dager når et band har færre jobber enn de liker. So Much Hate spilte over 300 konserter rundt omkring på kontinentet.

Til sammenligning hadde vel Mathiesens Lik og Nekropolis til sammen cirka 10 spillejobber. Det første Nekropolis-albumet fikk toppen fem anmeldelser, hvorav den ene var svært kort: "Jeg prøvde å høre hele side 1, men sovnet." (Sitert etter hukommelsen, så vidt jeg husker** var det i Nye Takter.)

Et interessant spørsmål som en historiker trolig ville ha reist, er hvorvidt disse fire bandene og flere med dem banet veien for norsk metal ute i verden noen år senere. Hele resten av rocke-Norge gikk rundt og var misunnelige på Europa-turneene deres. Særlig blant de som hadde vært punkere, men som nå farget håret svart, ble svært så sofistikerte og lot seg inspirere av f.eks. Depeche Mode, Waterboys, Simple Minds (bl.a. Lumbago II), Cure eller Throbbing Gristle, for den saks skyld.

Det er i det hele tatt påtakelig hvor liten vekt Mathiesen legger på den nye metalens inntog i punken. Men de aller, aller fleste av hardcore-gutta (i Oslo var det få jenter som spilte hardcore i 1980-85) hadde musikken som ledestjerne, og det var (særlig trash-)metalen (Venom, Slayer) som de lot seg oppildne av. Det var verken anarkistisk filosofi eller marxisme som var inspirasjonskilden, og for de bandene som etter hvert ble norsk hardcores flaggskip utenfor Norges grenser, var det rett og slett så enkelt som at de likte de bandene som hadde den tøffeste, tidsriktige musikken. De var jo født i 1964-65, de var 15-16 år i 1980, de var ca. 20 i 1985, de var kids! De var som tenåringer flest.

Men for Mathiesen er alt ideologi. Det kan nesten virke som om norsk hardcore 1980-85 ikke besto av musikere, men var en slags "organisasjon". At han f.eks. ikke har oppdaget hvilken enorm innflytelse "We care a lot", Faith No Mores første album fra 1985, fikk på norsk hardcore, er et lite mirakel. Teksten kan man lese her. Ikke akkurat et "marxistisk" kampskrift. Det kan også være verdt å nevne NoMeansNo. Ikke mye "kommunisme" der i gården heller, nei.

Pussig er det også at Mathiesen framstiller Blitz-miljøet som homogent. En historiker ville sikkert funnet fram til det berømmelige allmøtet der særlig en del aktive fra Boligløses Forening forlot møtet etter at en av dem avga følgende replikk: "Skal folk som aldri er her ellers bestemme på Huset, kan det være det samme". Men at aktivister fra venstrefløyen i en periode strømmet til Blitz, er vel ingen hemmelighet?

Heller ikke at mange Blitz-veteraner, ikke minst de som aldri hadde vært politisk interesserte og/eller bare var opptatt av musikk, trakk seg bort fra huset. Men det var først mot slutten av perioden, ikke i 1980-85, at det kom til politiske overslag, som da f.eks. nåværende NRK-mann Jo Raknes uttalte som talsmann for Blitz at kampen for Blitz var samme kampen som "bøndenes, studentenes og arbeidernes kamp" (sitert etter hukommelsen). Spør man meg, toppet det seg såpass sent som i 1989-91.

I så måte tar Cecilie Asker feil i sin anmeldelse av Mathiesens bok i Aftenposten. Temaet opphørte å være tabubelagt en gang rundt tusenårsskiftet.

Å sette likhetstegn mellom Blitz og norsk hardcore er historieforfalskning. Hardcore-folket var ikke imot "snuten" pga. Karl Marx og whatnot, de var mot "snuten" fordi politiet lå i krig med det eneste konsertstedet for punk og hardcore i Oslo, nemlig Blitz, og i tillegg var politiet kjappe på 80-tallet med å jage alle med dreads og hanekam fra offentlig sted. Hardcore-folket var akkurat like negative som dagens kids til at patruljebilene kom kjørende for å ransake dem for hasj hver gang de satt i en park, eller at det banket på døra kl. 04 om natta, slik at politiet kunne be dem om å dempe musikken hver gang de hadde fest. Men der var ikke Mathiesen. 

I det hele tatt er det lite musikk i Mathiesens bok. Både når vi snakker originalene som Wasted Youth, Bad Religion, Agnostic Front og Black Flag, og når vi snakker Faith No More, Rage Against The Machine, Nirvana og Metallica, samtlige sterkt påvirket av den første hardcoren. For enhver som virkelig har greie på dette, er det tydelig og klart at Mathiesen står fullstendig på sidelinja av norsk hardcore. 

Hvorfor er hardcore-omtalen så svak og til overmåte befolket av perifere personer, inkludert Mathiesens venner og bekjente, ikke minst såkalte artrockere, særlig fra Bergen? Det er nemlig noe forfatteren og ikke minst forlaget har "glemt" å fortelle Norge. Eller kanskje Trygve Mathiesen ikke engang har tatt seg bryet med å fortelle det til Vega Forlag? Men det er et faktum at så å si et samlet norsk hardcore-miljø har nektet å samarbeide med Trygve Mathiesen om boken.

Jeg har i løpet av de siste månedene og ikke minst den siste uka fått vite om hardcore-musikere fra en rekke, for ikke å si så å si samtlige betydningsfulle norske hardcoreband som

a) har nektet å gi Trygve Mathiesen materiale,
b) har bedt om å få det tilbake hvis de i god tro har gitt ham stoff og ikke minst bilder til boken,
c) har truet Mathiesen med rettssak hvis han skulle finne på å bruke deres bilder eller sitere dem, og/eller
d) har stemplet boken som som historieforfalskning.

Det gjelder bl.a. mange av de sentrale musikerne fra f.eks.:

Bannlyst (sitert/nevnt i boken 11 ganger)
Kafka Prosess (sitert/nevnt 5 ganger)
Siste Dagers Helvete (1 gang)
So Much Hate (ikke oppført i registeret, men flere ganger nevnt i boken).
Svart Framtid (22 ganger)

Bannlyst

Den som ikke vet hvem disse bandene var, kan gå til Wikipedia:

Pionerene
Betong Hysteria platedebuterte i 1982 med EPen Spontan Abort. EPen regnes i dag som Norges første hardcore-utgivelse og er ettertraktet blant samlere fra hele verden. Den har blitt bootleget i USA og senere offisielt represset av Hit Me Records.
Andre, tidlige, norske hardcoreband var Fader War fra Bergen, Siste Dagers Helvete fra Moss, Bannlyst fra Molde, Svart Framtid fra Oslo og Barn av regnbuen fra Harstad.

Seint 80-tall
Norsk hardcore ble for alvor kjent i utlandet på slutten av 80-tallet med band som Kafka Prosess, So Much Hate, Stengte dører og Life... But How To Live It?. Alle disse bandene hadde tilfelles at de var knyttet til Blitz-miljøet i Oslo. (NB: Wikipedias linker)

Barn av regnbuen er overhodet ikke nevnt (i registeret**) i Mathiesens bok, ei heller de som spilte der, til tross for at brødrene Tom og Roger Andreassen senere utgjorde kompet i Life... But how to live it? sammen med Geir Petter «Dyret» Jensen, som gikk fra vokal i Hjertesvikt AS til trommene i Life... Men "Dyret" er også en av de utelatte.

Siste Dagers Helvete: Utvidet nyutgave fra 2010 av "The Hell"

Siste Dagers Helvete er så vidt  nevnt én gang (s. 320), til tross for at bandet fikk oppmerksomhet i utlandet og på tross av at deres "The Hell" (1984) regnes som Norges første hardcore-album.

Bulle

La meg også nevne Bulle aka Geir Underdal [De Abnorme (ikke nevnt i registeret), Kåre og Partiet (1 gang), Betong Hysteria (20 ganger), Diamond Dogs (ikke nevnt), Siste Dagers Hellige (5 ganger) osv.)], mannen som sa nei til gjenforening av Betong Hysteria da Trygve Mathiesen prøvde å "gjenreise" vokalisten i Betong Hysteria, Trygve Mathiesens medmusikant i Nekropolis, Geir Brurok. Er Børre norsk hardcores gitarist, er Bulle norsk postrocks trommis med sine mange framtredende band. Ikke minst blir det påtakelig ut fra betydningen som Mathiesen korrekt tilkjenner Betong Hysteria som de fremste hardcore-pionerene. Men de fleste av bandene Bulle spilte i, er ikke nevnt. Bulle står ikke engang oppført i registeret.

I tillegg savner jeg sentrale enkeltpersoner, ikke bare fra hardcore-miljøet. Ok, noen av dem er mest kjent fra "postpunken" etter 1985. Jeg tenker f.eks. på Billy Cockroach, mannen som gikk motsatt vei, dvs. fra det globalt legendariske Mayhem, grunnlagt i 1985 av avdøde Euronymous (Øystein Aarseth) som ble drept av Varg "Greven" Vikernes. Billy gikk fra metal til oi!/punk, ikke omvendt. Uinteressant, sett fra en historikers synsvinkel? Men Billy Cockroach nektet å bli sitert av Mathiesen, han også.

Og forresten ... Hvor ble det av Anne-Grethe Paus (CanCan)? Hun er ikke engang nevnt i registeret.

Felles for de fleste av de som er utelatt er at de ikke vil ha noe med Trygve Mathiesen å gjøre, ja opptil flere hadde på forhånd truet Mathiesen med rettssak dersom han på noen måte brukte materiale som de har opphavsretten til.

Hvorfor har så mange ikke villet samarbeide med Trygve Mathiesen? Fordi de kjenner ham. Fordi de ingen tillit til ham har. Jeg skal spare leseren for ordene (glosene) de bruker om ham. 

De har ikke glemt "fotoutstillingen" til Mathiesen i Galleri Tonne for et par år siden om den norske punketiden, da Mathiesen lot pressen tro at det var hans bilder. De som hadde tatt bildene, var ikke kreditert. Mathiesen stjal æra.

Behendig avslutter Mathiesen selvbiografien sin i 1985, før glanstiden til norsk hardcore-punk i 1985-2000, da norske hardcore-band turnerte hele Europa. Det var imidlertid ikke Mathiesens opprinnelige plan, for bokens arbeidstittel var "Norsk hardcore". Det kan de mange medlemmene av band som primært er kjente fra årene 1985-90 og som ikke er tatt med i "Fra hardcore til A-ha" vitne om, for det var nemlig de som Mathiesen først tok kontakt med om bokplanene sine.

Da han etter hvert fikk en kald skulder i hardcore-miljøet, endret han bokens innhold og tittel, hvorpå alle som var villige til å samarbeide med ham, fikk status som "sentrale" postpunkere til takk.

La meg avrunde med å sitere en av norsk hardcores virkelige veteraner:

"Trygve Mathiesen tar fra meg historia mi. Han skriv den om for å gjøre seg sjøl til guru. I blir kvalm, Morten. Han var jo ikkje der, han har ikkje peiling!" 

* Mathiesens band før 1980-81, punkbandet Squirms samt artrock-prosjektene Negativ/Positiv og I Angst, gled raskt over i glemselen. Den uskyldige leser som søker i arkivet på Rockheim kan kanskje forledes til å tro at Squirms var et innflytelsesrikt band, siden Squirms får dobbelt, ja tre ganger mer spalteplass enn f.eks. Babij Jar, Kjøtt og Hærværk i Mediateket til Rockheim. Men hvem har skrevet den lange og detaljerte biografien? Trygve Mathiesen selv, naturligvis! Mathiesen er i det minste konsekvent i sine forsøk på å mytologisere seg selv.
** Se INNHOLD og Om denne bloggen i høyre marg. 

2. TØV OM "SAMMEN FOR LIVET"/FORENTE ARTISTER

NEI, JEG VAR SLETT INGEN "PÅDRIVER"
FOR "SAMMEN FOR LIVET"

I siste kapittel av "Fra hardcore til A-ha", "Sammen for døden" (s. 352-363) bruker Trygve Mathiesen  "Sammen for livet"/"Norge for Afrika"/Forente Artister i 1985 for å "bevise" at norsk postpunk var gjennomsyret av "kommunisme" og tilliggende herligheter. Eller som han sier det:

 

Han underbygger "bevisførselen" ved 1) å sitere Knut Haavik (Se og Hør), som på Radio Motor fraber seg å ha "marxistiske B-artister" med på laget, og 2) ved å sitere Ketil Stokkan, som uttrykker bekymring for at det norske folk skal få seg meninger pådyttet.

Dernest påstår han at undertegnede sammen med Helge Gaarder var "pådriver" for Forente Artister, mao. jeg har mer eller mindre skylda for "snikkommunistifiseringen" av "Sammen for livet".

Min far var Ibsen-kjenner, og et av de første Ibsen-sitater jeg lærte, var "Det som du er, vær fullt og helt, og ikke stykkevis og delt." Sitatet har fulgt meg gjennom livet, så det skal vanligvis mye til før jeg beklager meg over noe jeg frivillig har deltatt i. Men jeg har i ettertid vært tydelig og klar, også offentlig*, på at det jeg på forhånd fryktet ville bli en tannløs aksjon, definitivt også ble det. 

Men det slo meg plutselig at ingen har noen gang offentlig fortalt hva som egentlig foregikk bak kulissene under "Sammen for livet", så da kan jeg like gjerne gjøre det her og nå.

1. NEI, JEG VAR INGEN "PÅDRIVER" FOR "SAMMEN FOR LIVET"

Trygve Mathiesen påstår på s. 352 at jeg var "pådriver" for "Sammen for livet". Det motsatte er tilfelle. Jeg gikk til aksjonen med stor skepsis. Her kan jeg bare slutte meg til Beraneks uttalelse på side 355. Ikke satt jeg i arrangementskomiteen, ikke deltok jeg på noen av arrangementskomiteens møter, ikke var jeg med og sang på plata, og ikke gjorde jeg noe forsøk på å bli innlemmet i verken komite eller kor. Men etter at jeg hadde sagt ja til å bli med, sluttet jeg lojalt opp om prosjektet i tråd med Ibsen-sitatet over.

Privat har jeg imidlertid i ettertid ironisk betegnet aksjonen som "Norge for paprika", ja et eller annet sted* har jeg offentlig uttalt at det eneste genuine kollektive engasjementet jeg så under aksjonen, var da pressen kom på fotoopptak i studio under innspillingen, for da ble det kaos foran det eneste speilet i studio, dvs. det ble kø foran dametoalettet.

Jeg ble, i likhet med Beranek m.fl. overtalt til å bli med på aksjonen, og av en eller flere av følgende personer: avdøde Helge Gaarder, Audun Tylden (RIP) (Tylden & co, utgiver av platen), Nils B. Kvam (produsent for "Sammen for livet", samt for Lumbago, Vazelina m.fl.) og/eller Thor Greni (daværende markedssjef i Levi's**). Her svikter hukommelsen min litt, men enten stilte jeg som betingelse at det måtte bli samme plattform som i England for at jeg selv skulle si ja, eller så sørget jeg for at Raga Rockers m.fl. ble med (se senere) ved å kreve det.

2. DET VAR NRK SOM SKAPTE SPLID, IKKE SE OG HØR

Fra første stund delte Forente Artister seg i to:

* På den ene siden de som bare ville ha "kjente" artister med og som ikke ville "blande inn politikk".

* På den andre siden de som ville ha samme bredde i aksjonen som den engelske. Jeg og flere med meg ville ha med hele det norske artistregisteret. Artistenes politiske holdninger var derimot aldri et tema i diskusjonen om hvem som skulle være med. Første gang jeg støtte på Haaviks "marxistiske" argument, var faktisk i Mathiesens bok.

Så det stemmer at Se og Hør og kanskje Ketil Stokkan tilhørte den første ovenstående gruppen, men det var NRK som bar fanen, begrunnet med seertall. Hadde NRK fått bestemme, skulle samtlige artister vært "kjent fra TV og radio". Det stemmer selvfølgelig også at Haavik bare ville ha med artister som var presentable i Se og Hør. Overrasker det noen?

"Sammen for livet" ble arrangert på et tidspunkt da "rocke-Norge" følte seg grovt diskriminert av mainstream-Norge. Det virket absurd for meg og mange av de andre deltakerne at en aksjon som var startet av Bob Geldof (Boomtown Rats) og Midge Ure (Ultravox) skulle utelukke samtlige norske artister som hadde samme musikalske bakgrunn og en musikalsk beslektet plattform som de engelske initiativtakerne.

I praksis ble "Sammen for livet" ledet av de fire som jeg allerede har nevnt: Nils B. Kvam, Audun Tylden (RIP), Thor Sigbjørn Greni og Helge Gaarder. Alle disse fire inntok samme posisjon som meg.

Jeg husker ikke* hvem som var artistrepresentanter i komiteen, men så vidt jeg husker* gikk enten alle eller de fleste av dem inn for å gjøre aksjonen bredest mulig musikalsk, og jeg husker heller ikke* om det bare ble snakket om å kontakte Bob Geldof for å få hans støtte, eller om det direkte ble truet med det. Som sagt, jeg satt ikke i komiteen.

Men enden på visa ble i hvert fall at Gaarder og de andre fikk flertall, både for bredde og for innhold. Se og Hør og NRK tapte i arrangementskomiteen. Selv passet jeg spesielt på at Raga Rockers ble invitert, ikke bare fordi de er greie gutter, men fordi de i 1985 utvilsomt var norsk rocks flaggskip.

Det blir fullstendig feil å gi Se og Hør skylden for konfliktene. Se og Hør hadde liten innflytelse etter at arrangementskomiteen ble etablert. Det var tvert imot NRK som var konfliktskaperen. NRK var ute etter "kjente" artister, og da artistene valgte meg som fellestaler, ble det ville protester. Jeg ble fortalt at NRKs Kai Sibbern argumenterte med at jeg ikke var "seriøs"***. Men NRK tapte debatten. Artistrepresentantene i komiteen slo fast at det var de selv som skulle avgjøre hvem som skulle holde talen, ikke NRK med sitt behov for seertall og det noe pussige resonnementet om at det ville bli færre seere hvis jeg holdt talen. 

På selve konserten på Aker Brygge prøvde NRK seg på nytt. Først kom "den slemme politimannen" Ivar Dyrhaug og krevde at jeg skar ned på talen. Jeg nektet. Deretter kom "den snille politimannen" Petter Nome og prøvde å overtale meg. Jeg avviste ham blankt.

Så amper var tonen at da min bassist Tor Berntsen mistet lyden da vi spilte (jeg leste mitt dikt "Det er kommet en gærning på besøk" med bare en elbass som komp), gikk det i ettertid rykter blant noen av artistene om at det var "takk for sist" fra NRK til meg. 

Det var altså ikke politiske motsetninger som skapte strid i Forente Artister, men kjendis-faktoren. Trygve Mathiesen skriver om historien for at den skal passe med hans egen agenda.

3. NEI, STRIDEN OM OG INNEN "SAMMEN FOR LIVET" VAR IKKE EN "POLITISK" STRID

Helge Gaarder pleiet nærkontakt med Framtiden I Våre Hender og så vidt jeg husker andre u-hjelp-NGOer, og både Helge Gaarder og Thor Greni var sterkt opptatt av at "Sammen for livet" ikke skulle bli et vassent, intetsigende prosjekt, men at aksjonen skulle ha samme plattform som den engelske aksjonen, der Bob Geldof gjorde sitt beste for å sette u-landsproblematikk på dagsorden. I dag er u-hjelp et mainstream-tema i nyhetene. Men i 1985 var det ganske radikalt at man i det hele tatt reiste problematikken. 

Jeg holdt følgelig ikke en tale som ga uttrykk for mine meninger, men jeg prøvde å si noe som uttrykte det alle artistene kunne stå for.

Når det gjelder det jeg sa i talen, kan jeg bare sukke at jeg kjenner medlemmer av Senterpartiet som mener omtrent det samme. Det er ikke spesielt "marxistisk" i våre dager å mene at Norge bør legge om u-hjelpen fra hjelp til handel. Jeg kan også legge til at så vidt jeg oppfattet, mente et samlet artistoppbud i ettertid at det var en brukbar tale.

Tvert imot er det grunnlag for å hevde at på grunn av de underliggende motsetningene som lå der og boblet, ble det ikke diskutert politikk i det hele tatt i Forente Artister. Alle prøvde å unngå mer strid etter at prosjektet var ferdig formet av komiteen. Da kompromissene først var inngått, holdt alle klokelig kjeft. 

4. NEI, DET STEMMER SLETT IKKE AT "MAN GODT VISSTE" HVA SLAGS REGIME SOM RÅDET I ETIOPIA I 1985

Ok, man må gjerne laste meg for at jeg ikke satte meg inn i situasjonen i Etiopia, men sannheten er at det gjorde jeg ikke. Jeg husker at det etiopiske regimet ble kritisert av noen, men ikke* av hvem. Imidlertid husker jeg at jeg avfeide innvendingene mot prosjektet som vikarierende argumentasjon, dvs. et forsøk på å sabotere hele prosjektet. Mitt argument var kort og godt: "Det som er godt nok for Bob Geldof og Midge Ure, er godt nok for meg." Jeg tok det for gitt at prosjektet var kvalitetssikret. Det var også oppfatningen til de jeg forholdt meg til i arrangementskomiteen. 

Heng meg gjerne for det, og si gjerne at jeg gikk til prosjektet med harelabben framme, men å påstå at jeg var klar over at midlene ville gå til et brutalt kommunistisk regime, er blank løgn. Sant å si betviler jeg at noen av de norske artistene var klar over det. Så joda. Mathiesen har i og for seg rett i at vi ikke "brydde" oss om situasjonen i Etiopia. Men slett ikke fordi noen av artistene støttet det etiopiske regimet, noe han gir inntrykk av.

5. NEI, JEG SYNTES SLETT IKKE AT DET VAR "HYGGELIG" Å SKRIVE TEKST MED ANITA SKORGAN

La meg også, litt i strid med mine prinsipper, få anføre at jeg aldri har påstått at det var "hyggelig" å samarbeide med Anita Skorgan. Det får stå for Tore Nesets regning, og hvem som har påstått det til ham, aner jeg ikke*. Jeg vil vel heller påstå at skrivingen av teksten til "Ikke gråt, Afrika" (B-siden på 12-tommeren) foregikk i en nokså kjølig atmosfære. 

Jeg havnet ikke som medforfatter av teksten på eget initiativ, men fordi jeg ble bedt om det av opptil flere medlemmer av komiteen som betvilte Anita Skorgans daværende innsikt i u-landsspørsmål og evne til å bevege seg utenfor popmusikkens klisjeer. At jeg hadde utgitt en diktsamling på selveste Gyldendal Norsk Forlag ble brukt som argument. Anita Skorgan mente nemlig at hun hadde skrevet en fin tekst og var følgelig nokså negativ til endringsforslag, særlig fra en så "ukjent artist" som undertegnede. Men å namedroppe Gyldendal kan som kjent av og til gi resultater.

Etterpå uttalte jeg privat at "Det ble i hvert fall ikke bare 'God jul og godt nyttår' i teksten", noe f.eks. Nils B. Kvam, som altså produserte "Sammen for livet", sikkert kan bekrefte.

OPPSUMMERING

En historiker ville kartlagt disse konfliktene. Trygve Mathiesen var ikke til stede, og basert på sekundærkilder dikter han fritt om hva som foregikk bak kulissene. Motiv: Å få "Sammen for livet" til å bekrefte sin høyst spesielle agenda. Tullprat blir derfor et understatement. 

  * Se INNHOLD og Om denne bloggen i høyre marg.
** Greni var Levi's-mann, men han var i 1980-85 også en viktig støttespiller for den nye norske rocken og hadde helt siden 1979-80 rundhåndet sponset alt som kunne krype og gå av norsk rock med gratis klær, også mitt gamle band Lumbago. Han hadde også et hjerte for punk og new wave, så han var slett ingen multinasjonalt konsern-skurk under "Sammen for livet". Thor Greni ble sammen med Ståle Dokken etter hvert ansvarlig for APs nye linje på "rockefronten" og var i så måte en pioner for å bringe rocken inn på statsbudsjettet. Greni hadde selv spilt i Undertakers Circus på 60-tallet, et av Norges første rockeband, og er for øvrig far til Øystein Greni (Big Bang) og Taran Greni (feat. Big Bang).
*** Meh!