1. HVORFOR DE FLESTE NORSKE HARDCORE-MUSIKERE NEKTET Å SAMARBEIDE MED TRYGVE MATHIESEN OM "FRA HARDCORE TIL A-HA"

EN KOMMENTAR TIL OMTALEN AV NORSK HARDCORE
I TRYGVE MATHIESENS SELVBIOGRAFI "FRA HARDCORE TIL A-HA"

Trygve Mathiesen var utvilsomt en framtredende skikkelse i norsk 79-punk (i 1979-80).  Kjent som musikant ble han først etter 1980-81*, men Mathiesens fanziner hadde stor innflytelse på miljøet. Mathiesen var også mannen som ledet sabotasjen av Ramones-konserten i Chateau Neuf i 1980, noe som førte til at Ramones avbrøt konserten. Begrunnelsen var paradoksalt nok - ut fra Mathiesens nåværende høyreradikale politiske posisjon - at Ramones ble påstått å være både "høyrevridde" og "Reagan-supportere". Det nærmeste Mathiesen kom berømmelsen han alltid har drømt om på dette tidspunktet, var at han var roadie (sjauer) for mitt daværende band Lumbago, en jobb han fikk sparken fra etter å ha fremmet et lønnskrav som ville gitt ham høyere hyre enn bandmedlemmene.

Deretter ble han, sitt flittige konsertgjengeri og YM-stammen til tross, en perifer skikkelse i norsk punkrock med sine artrock-prosjekter LIK og NEKROPOLIS. YM-stammen hadde ikke akkurat et pønk- eller hardcore-publikum, og i ettertid kan ingen akkurat påstå at bandet nyter stor retro-popularitet eller -status, hvis YouTube kan sies å være dagens målestokk. Eller for å sitere en av de som faktisk var en sentral aktør i perioden 1980-85, nemlig min forfatterkollega Sverre Knudsen (The Aller Værste!, Løver og Tigre), som på sin Facebook-vegg kommenterte i forbindelse med utgivelsen av "Fra hardcore til A-ha" påstanden om at Mathiesen var en "sentral aktør", ja noen hadde sågar kalt ham Norges svar på Joe Strummer (The Clash): "Sentral aktør? Sentrale band? Joe Strummer? Hallo?"

Hardcore-pionerer: Kafka Prosess

Mathiesens perifere posisjon viser seg ikke minst i "The harder they come" (side 36-82), kapitlet om norsk hardcore-punk. Hadde Mathiesen vært en sentral aktør, ville han ha fått med seg de viktige historiske poengene, ettersom norsk hardcore la bak seg sin første, spede fase, da den også inneholdt et betydelig artrock-innslag, ikke minst blant Mathiesens venner. La meg ta ett eksempel på hva han ikke har fått med seg: 

Børre Løvik (Bannlyst, So Much Hate, Stengte Dører) er udiskutabelt norsk hardcores mest innflytelsesrike musiker. Ok, Anders Eide (Svart Framtid) er sitert om Børre. Men det står ikke at Børre (RIP) alene forandret norsk hardcore sine paradoksale Jimi Hendrix-licks. Hardcore er nemlig langt mer krevende å spille enn 79-pønkens berømmelige tre grep. Børre var den første som mestret teknikken. Ja, det finnes til og med de som påstår at Børre må med på listen over innflytelsesrike europeiske hardcore-gitarister.

Børre Løvik og Gunnar Nuven i So Much Hate

Norsk hardcore kulminerte med de fire bandene Kafka Prosess (1985-87), Stengte Dører (1985-92) (som trakk fullt hus i Levanger i 1988), So Much Hate (som sprang ut av pionerene Svart Framtid og Bannlyst) (1986-1996) og Life... But how to live it? (1988-1994). Disse fire bandene reiste altså Europa rundt til fulle hus og stormende jubel. Vi snakker ikke en plateselskap- eller kulturstøttefinansiert "mini-turne", som det gjerne heter i våre dager når et band har færre jobber enn de liker. So Much Hate spilte over 300 konserter rundt omkring på kontinentet.

Til sammenligning hadde vel Mathiesens Lik og Nekropolis til sammen cirka 10 spillejobber. Det første Nekropolis-albumet fikk toppen fem anmeldelser, hvorav den ene var svært kort: "Jeg prøvde å høre hele side 1, men sovnet." (Sitert etter hukommelsen, så vidt jeg husker** var det i Nye Takter.)

Et interessant spørsmål som en historiker trolig ville ha reist, er hvorvidt disse fire bandene og flere med dem banet veien for norsk metal ute i verden noen år senere. Hele resten av rocke-Norge gikk rundt og var misunnelige på Europa-turneene deres. Særlig blant de som hadde vært punkere, men som nå farget håret svart, ble svært så sofistikerte og lot seg inspirere av f.eks. Depeche Mode, Waterboys, Simple Minds (bl.a. Lumbago II), Cure eller Throbbing Gristle, for den saks skyld.

Det er i det hele tatt påtakelig hvor liten vekt Mathiesen legger på den nye metalens inntog i punken. Men de aller, aller fleste av hardcore-gutta (i Oslo var det få jenter som spilte hardcore i 1980-85) hadde musikken som ledestjerne, og det var (særlig trash-)metalen (Venom, Slayer) som de lot seg oppildne av. Det var verken anarkistisk filosofi eller marxisme som var inspirasjonskilden, og for de bandene som etter hvert ble norsk hardcores flaggskip utenfor Norges grenser, var det rett og slett så enkelt som at de likte de bandene som hadde den tøffeste, tidsriktige musikken. De var jo født i 1964-65, de var 15-16 år i 1980, de var ca. 20 i 1985, de var kids! De var som tenåringer flest.

Men for Mathiesen er alt ideologi. Det kan nesten virke som om norsk hardcore 1980-85 ikke besto av musikere, men var en slags "organisasjon". At han f.eks. ikke har oppdaget hvilken enorm innflytelse "We care a lot", Faith No Mores første album fra 1985, fikk på norsk hardcore, er et lite mirakel. Teksten kan man lese her. Ikke akkurat et "marxistisk" kampskrift. Det kan også være verdt å nevne NoMeansNo. Ikke mye "kommunisme" der i gården heller, nei.

Pussig er det også at Mathiesen framstiller Blitz-miljøet som homogent. En historiker ville sikkert funnet fram til det berømmelige allmøtet der særlig en del aktive fra Boligløses Forening forlot møtet etter at en av dem avga følgende replikk: "Skal folk som aldri er her ellers bestemme på Huset, kan det være det samme". Men at aktivister fra venstrefløyen i en periode strømmet til Blitz, er vel ingen hemmelighet?

Heller ikke at mange Blitz-veteraner, ikke minst de som aldri hadde vært politisk interesserte og/eller bare var opptatt av musikk, trakk seg bort fra huset. Men det var først mot slutten av perioden, ikke i 1980-85, at det kom til politiske overslag, som da f.eks. nåværende NRK-mann Jo Raknes uttalte som talsmann for Blitz at kampen for Blitz var samme kampen som "bøndenes, studentenes og arbeidernes kamp" (sitert etter hukommelsen). Spør man meg, toppet det seg såpass sent som i 1989-91.

I så måte tar Cecilie Asker feil i sin anmeldelse av Mathiesens bok i Aftenposten. Temaet opphørte å være tabubelagt en gang rundt tusenårsskiftet.

Å sette likhetstegn mellom Blitz og norsk hardcore er historieforfalskning. Hardcore-folket var ikke imot "snuten" pga. Karl Marx og whatnot, de var mot "snuten" fordi politiet lå i krig med det eneste konsertstedet for punk og hardcore i Oslo, nemlig Blitz, og i tillegg var politiet kjappe på 80-tallet med å jage alle med dreads og hanekam fra offentlig sted. Hardcore-folket var akkurat like negative som dagens kids til at patruljebilene kom kjørende for å ransake dem for hasj hver gang de satt i en park, eller at det banket på døra kl. 04 om natta, slik at politiet kunne be dem om å dempe musikken hver gang de hadde fest. Men der var ikke Mathiesen. 

I det hele tatt er det lite musikk i Mathiesens bok. Både når vi snakker originalene som Wasted Youth, Bad Religion, Agnostic Front og Black Flag, og når vi snakker Faith No More, Rage Against The Machine, Nirvana og Metallica, samtlige sterkt påvirket av den første hardcoren. For enhver som virkelig har greie på dette, er det tydelig og klart at Mathiesen står fullstendig på sidelinja av norsk hardcore. 

Hvorfor er hardcore-omtalen så svak og til overmåte befolket av perifere personer, inkludert Mathiesens venner og bekjente, ikke minst såkalte artrockere, særlig fra Bergen? Det er nemlig noe forfatteren og ikke minst forlaget har "glemt" å fortelle Norge. Eller kanskje Trygve Mathiesen ikke engang har tatt seg bryet med å fortelle det til Vega Forlag? Men det er et faktum at så å si et samlet norsk hardcore-miljø har nektet å samarbeide med Trygve Mathiesen om boken.

Jeg har i løpet av de siste månedene og ikke minst den siste uka fått vite om hardcore-musikere fra en rekke, for ikke å si så å si samtlige betydningsfulle norske hardcoreband som

a) har nektet å gi Trygve Mathiesen materiale,
b) har bedt om å få det tilbake hvis de i god tro har gitt ham stoff og ikke minst bilder til boken,
c) har truet Mathiesen med rettssak hvis han skulle finne på å bruke deres bilder eller sitere dem, og/eller
d) har stemplet boken som som historieforfalskning.

Det gjelder bl.a. mange av de sentrale musikerne fra f.eks.:

Bannlyst (sitert/nevnt i boken 11 ganger)
Kafka Prosess (sitert/nevnt 5 ganger)
Siste Dagers Helvete (1 gang)
So Much Hate (ikke oppført i registeret, men flere ganger nevnt i boken).
Svart Framtid (22 ganger)

Bannlyst

Den som ikke vet hvem disse bandene var, kan gå til Wikipedia:

Pionerene
Betong Hysteria platedebuterte i 1982 med EPen Spontan Abort. EPen regnes i dag som Norges første hardcore-utgivelse og er ettertraktet blant samlere fra hele verden. Den har blitt bootleget i USA og senere offisielt represset av Hit Me Records.
Andre, tidlige, norske hardcoreband var Fader War fra Bergen, Siste Dagers Helvete fra Moss, Bannlyst fra Molde, Svart Framtid fra Oslo og Barn av regnbuen fra Harstad.

Seint 80-tall
Norsk hardcore ble for alvor kjent i utlandet på slutten av 80-tallet med band som Kafka Prosess, So Much Hate, Stengte dører og Life... But How To Live It?. Alle disse bandene hadde tilfelles at de var knyttet til Blitz-miljøet i Oslo. (NB: Wikipedias linker)

Barn av regnbuen er overhodet ikke nevnt (i registeret**) i Mathiesens bok, ei heller de som spilte der, til tross for at brødrene Tom og Roger Andreassen senere utgjorde kompet i Life... But how to live it? sammen med Geir Petter «Dyret» Jensen, som gikk fra vokal i Hjertesvikt AS til trommene i Life... Men "Dyret" er også en av de utelatte.

Siste Dagers Helvete: Utvidet nyutgave fra 2010 av "The Hell"

Siste Dagers Helvete er så vidt  nevnt én gang (s. 320), til tross for at bandet fikk oppmerksomhet i utlandet og på tross av at deres "The Hell" (1984) regnes som Norges første hardcore-album.

Bulle

La meg også nevne Bulle aka Geir Underdal [De Abnorme (ikke nevnt i registeret), Kåre og Partiet (1 gang), Betong Hysteria (20 ganger), Diamond Dogs (ikke nevnt), Siste Dagers Hellige (5 ganger) osv.)], mannen som sa nei til gjenforening av Betong Hysteria da Trygve Mathiesen prøvde å "gjenreise" vokalisten i Betong Hysteria, Trygve Mathiesens medmusikant i Nekropolis, Geir Brurok. Er Børre norsk hardcores gitarist, er Bulle norsk postrocks trommis med sine mange framtredende band. Ikke minst blir det påtakelig ut fra betydningen som Mathiesen korrekt tilkjenner Betong Hysteria som de fremste hardcore-pionerene. Men de fleste av bandene Bulle spilte i, er ikke nevnt. Bulle står ikke engang oppført i registeret.

I tillegg savner jeg sentrale enkeltpersoner, ikke bare fra hardcore-miljøet. Ok, noen av dem er mest kjent fra "postpunken" etter 1985. Jeg tenker f.eks. på Billy Cockroach, mannen som gikk motsatt vei, dvs. fra det globalt legendariske Mayhem, grunnlagt i 1985 av avdøde Euronymous (Øystein Aarseth) som ble drept av Varg "Greven" Vikernes. Billy gikk fra metal til oi!/punk, ikke omvendt. Uinteressant, sett fra en historikers synsvinkel? Men Billy Cockroach nektet å bli sitert av Mathiesen, han også.

Og forresten ... Hvor ble det av Anne-Grethe Paus (CanCan)? Hun er ikke engang nevnt i registeret.

Felles for de fleste av de som er utelatt er at de ikke vil ha noe med Trygve Mathiesen å gjøre, ja opptil flere hadde på forhånd truet Mathiesen med rettssak dersom han på noen måte brukte materiale som de har opphavsretten til.

Hvorfor har så mange ikke villet samarbeide med Trygve Mathiesen? Fordi de kjenner ham. Fordi de ingen tillit til ham har. Jeg skal spare leseren for ordene (glosene) de bruker om ham. 

De har ikke glemt "fotoutstillingen" til Mathiesen i Galleri Tonne for et par år siden om den norske punketiden, da Mathiesen lot pressen tro at det var hans bilder. De som hadde tatt bildene, var ikke kreditert. Mathiesen stjal æra.

Behendig avslutter Mathiesen selvbiografien sin i 1985, før glanstiden til norsk hardcore-punk i 1985-2000, da norske hardcore-band turnerte hele Europa. Det var imidlertid ikke Mathiesens opprinnelige plan, for bokens arbeidstittel var "Norsk hardcore". Det kan de mange medlemmene av band som primært er kjente fra årene 1985-90 og som ikke er tatt med i "Fra hardcore til A-ha" vitne om, for det var nemlig de som Mathiesen først tok kontakt med om bokplanene sine.

Da han etter hvert fikk en kald skulder i hardcore-miljøet, endret han bokens innhold og tittel, hvorpå alle som var villige til å samarbeide med ham, fikk status som "sentrale" postpunkere til takk.

La meg avrunde med å sitere en av norsk hardcores virkelige veteraner:

"Trygve Mathiesen tar fra meg historia mi. Han skriv den om for å gjøre seg sjøl til guru. I blir kvalm, Morten. Han var jo ikkje der, han har ikkje peiling!" 

* Mathiesens band før 1980-81, punkbandet Squirms samt artrock-prosjektene Negativ/Positiv og I Angst, gled raskt over i glemselen. Den uskyldige leser som søker i arkivet på Rockheim kan kanskje forledes til å tro at Squirms var et innflytelsesrikt band, siden Squirms får dobbelt, ja tre ganger mer spalteplass enn f.eks. Babij Jar, Kjøtt og Hærværk i Mediateket til Rockheim. Men hvem har skrevet den lange og detaljerte biografien? Trygve Mathiesen selv, naturligvis! Mathiesen er i det minste konsekvent i sine forsøk på å mytologisere seg selv.
** Se INNHOLD og Om denne bloggen i høyre marg.